Bombingen av Kristiansund

På morgenen søndag 28. april 1940 veltet krigen inn over Kristiansund. Fullastede bombefly veltet inn over byen, og mange ble denne dagen vekket av flyalarm etterfulgt av kraftig flydur like over hustakene. Av de 15.000 innbyggerne i Kristiansund, var flere tusen igjen i byen denne morgenen.

 

Bombene treffer

Flyene siktet seg først inn på en bebyggelse like utenfor sentrum – nærmere bestemt Dale, som den gang lå under Bremsnes kommune. Snart er 1 350 kilo bomber sluppet over dette målet – to av bombene har hylehoder slik at det blir laget mest mulig bråk og frykt. Bombene treffer sine mål, og tar fire uskyldige liv. Peder Gaupseth, Kristian Arnold Gundersen, Olga Ohrvik og Asbjørn Dagfinn Ohrvik var sjanseløse da en av bombene traff huset de var i.

Nok en bombe slippes. Den treffer klippfiskbrygga til Astrup på kaia, som med ett slår ut i lys lue. En sprengbombe treffer et hus ved Gassverket. Ladningen er så kraftig at hovedvannledningen ryker, splinter og stein slynges helt opp mot Allanengen skole, og vindusruter knuses i hele Nervågen og langt framover Vågeveien. Krigen har for alvor funnet veien til Kristiansund.

Kaos råder

Ute på gatene strømmer nå folk sammen. Vettskremte løper de rundt, skriker til hverandre og peker opp mot den aprilblå himmelen. Noen løper tilbake til hjemmet og berger ut det som berges kan av stoler, kommoder, tepper og skap før også deres hjem blir flammenes rov.

Politiet prøver å holde orden. Noen ser også sitt snitt til å berike seg selv i kaoset og panikken som plutselig råder, og plyndring forekommer. Alt synes med ett å være i oppløsning.

Ikke før 1. mai opprinner tar bombingen slutt. Ved 21.30 tiden på arbeidernes internasjonale kampdag faller den siste bomben. Flygerne har fullført sin oppgave, og brannen ulmer ut.

12.537 evakuert

Neste dag – Kristi Himmelfartsdag – er alt stille i byen ved havet. Kristiansund var blitt en by i ruiner. De gamle og kjente landemerkene var der ikke lenger. Der de før hadde skuet over en vakker havn med majestetiske skipsmaster og latt drømmene kaste loss, var det nå bare nakne rester av ustødige skorsteinssøyler å se. De nyfødte maifargene var begravd i aske grått støv som vår vindene hadde pustet over svidd trevirke og knuste betongrester.

Resignerte måtte man konstatere at det ville ta lang tid før de igjen kunne få tak over hodet. Noen fant kanskje et bølgeblikkflak som de kunne legge over grunn murene, og på den måten skaffe seg tak over hodet den første tiden. Noen søkte tilflukt i berghuler rundt byen, eller de tilbrakte nettene i en sofa eller stol de hadde berget ut. De fleste hadde evakuert til nærliggende kommuner. Der var det både mat og husly å få. I solidariteten skinte en ny sol – en sol som varmet innvendig. På det meste evakuerte 12.537 kristiansundere til forskjellige kommunene på Nordmøre – uten penger og særlige personlige eiendeler, men likevel fast bestemt på å komme snart tilbake og ta i et tak når gjenreisningen av hjembyen endelig kunne begynne.