Det føles som om alle ordene er brukt opp.
Jeg vet at mange er lei av 22. juli.
En grusom påminnelse midt i fellesferien, om noe vi helst vil være ferdige med.
Likevel er dagen fortsatt viktig.
I dag er det 14 år siden vi mistet 77 liv. 14 år siden regjeringskvartalet ble bombet, og 14 år siden barn og unge ble jaget, skutt og drept på Utøya. Dette er en dag som har brent seg inn i historien, og i hjertene til oss som står her – og til hele Norge.
Vi samles fordi vi husker. Vi samles fordi vi aldri kan – og aldri skal – glemme. For bak tallene er det mennesker. Det er tomme stoler rundt middagsbordet, det er søsken som ikke ble voksne sammen, det er foreldre som aldri får tilbake barna sine.
Men vi samles også fordi 22. juli ikke bare var en tragedie.
Det var et varsel. Det var et angrep på mennesker – og på ideer. På demokrati. På mangfold. På ungdom som engasjerte seg. Derfor er det så viktig at vi ikke lar minnene blekne, eller lar tausheten overta.
En forpliktelse
Vi sier:
Aldri tie. Aldri glemme.
Det er ikke bare et slagord. Det er en forpliktelse.
Det betyr at vi skal fortsette å snakke om hva som skjedde – og hvorfor det skjedde. Det betyr at vi skal stå opp mot hat, rasisme og ekstremisme – uansett hvilken form det tar.
Det betyr at vi skal lytte til dem som bærer sorgen med seg hver eneste dag.
Fjorten år kan være en hel evighet, eller et blaff av tid. For meg er det begge deler. I hverdagen merker jeg at 14 år er en evighet. Sønnen min blir eldre, jeg blir eldre og livet og hverdagen går rundt slik den gjør for de fleste.
Men akkurat i dag kjennes det ut som om det var i går. Et blaff av tid.
Vi glemmer ikke
Minnemarkeringer handler ikke bare om fortid. Den handler om hvilket samfunn vi ønsker å være i dag – og i morgen.
Et samfunn der det er plass til alle. Et samfunn der vi tør å si fra. Et samfunn der vi husker – ikke bare hva som skjedde, men hva det krevde av oss som fellesskap å reise oss igjen.
Til dere som mistet noen dere er glad i: Vi glemmer dem ikke. Vi bærer navnene deres med oss. Historiene deres. Smilene, drømmene, motet.
Og til dere, og oss, som overlevde: Vi ser dere. Vi hedrer styrken deres.
Vi takker dere for at dere har orket å dele, stå i det – og minne oss alle på hvorfor denne dagen aldri må bli bare en dag i juli.
22. juli forandret oss. Det må ikke glemmes. Det må ikke ties.
Takk.
Kilde tk.no; Ikke bare en tragedie, men også et varsel