Store deler av sentrumsområdet på Kirkelandet ble ødelagt av tyske bomber i 1940. 28 % av landets samlede krigsskade på bygninger under krigen ble påført i Kristiansund, og Kristiansund var dermed den enkeltbyen som bidro mest til denne statistikken. På grunn av de store krigsskadene vedtok Administrasjonsrådet den 26. juli 1940 å etablere et eget gjenreisningsinstitutt i Kristiansund, som det eneste i landet. Arbeidet med gjenreisningsplanen ble ledet av professor Sverre Pedersen.
Etter hvert ble arkitekt Erik Rolfsen tilsatt som leder av BSRs avdelingskontor i Kristiansund, frem til årsskiftet 1942/43, da han ble overført til gjenreisningsdepartementet i England. Han fikk i hovedsak ansvar for utarbeiding av soneplan for Kristiansund. Arkitekt Arne Korsmo ble tilsatt som byarkitekt i 1940, en stilling han hadde til 1942 da han ble avløst av Karsten Stang. I tillegg var flere lokale og nasjonalt kjente arkitekter engasjert for å planlegge enkeltbygg.
Kristiansunds byplan er klart påvirket av et klassisistisk planideal, med utsiktsakser og sentrale plassdannelser. De to hovedaksene er Langveien, som peker mot Freikollen, og vinkelrett på denne, Kaibakken eller Oppfarten, som fører fra havnen opp til sentralplassen Kongens plass i krysspunktet mellom de 2 aksene. Oppfarten peker mot Tustnastabben i øst, tidligere også via sentrum i stålfagverksbuen i Nordsundbrua, som ble revet på slutten av 1990-tallet.
Et annet byplanmotiv er havnefronten på begge sider av Oppfartens nedre ende. Havnefronten har stort slektskap med bebyggelsesmønsteret i de eldre kjøpmannstunene som opprinnelig omkranset havnen. Disse hadde tilbaketrukne våningshus med langfasaden mot havna og et fremskutt sjøhus/brygge på hver side, ofte med gavlveggen mot havnen.
Ellers sto hagebyideen sterkt i byplanen, blant annet med et sentralt parkdrag som løper nordover fra sentralplassen Kongens plass til det går over i det gamle grønt-draget ved drikkevatnanlegget ”Vanndamman” og videre via Kringsjå ut til havet. Dette parkanlegget lå parallelt med utsiktsaksen Langvegen. Sverre Pedersen trakk sammenligninger med parken i Versailles, med utsiktsakse som fortapte seg i det fjerne. I parken i Kristiansund ledes blikket i retning Freikollen.
Bebyggelsen hadde klare funksjonalistiske trekk, men samtidig med klare sideblikk til det historiske, med røtter i lokal byggeskikk. I de mest sentrale byområdene ble det ført opp branntrygg bebyggelse, for en stor del i armert betong. Dette var naturlig følge av brannkrav, men også resultat av en funksjonalistisk materialtankegang. Det langt mer tradisjonelle saltaket, som ble benyttet på de fleste av betongbyggene, brøt imidlertid med funksjonalismen. Volumsammenstillingen hadde, som nevnt, slektskap med oppbyggingen av de gamle kjøpmannstunene.
Flere av de saltakskronede betongbyggene hadde også andre trekk som ledet oppmerksomheten mot det maritime. Øverst i gavlveggen var det i enkelte tilfeller vinduslignende små balkonger. Betongbyggene fikk ofte også et foredlet preg gjennom mineralittpuss i duse nyanser av grått grårosa, grågrønn, gråblå, med mer. En del forretningsbygg hadde butikkskilt med emblem som illustrerte firmanavn og bransje. For eksempel Sverdrup Bokhandel med sverdsymbol, Løveapoteket med løve osv. Butikkskiltene var også nøye inkorporert i fasadens komposisjon og design. De fleste forretningsbyggene var kombinasjonshus, med forretning i første etasje og kontor og eller bolig i de 2 øverste etasjene.
De mer perifere sentrumsområdene består av rekkehusboliger av tre, bygd i 2 etasjer samt sokkeletasje og loft. Enkelte steder var også små butikklokaler i sokkelen. Disse rekkehusene hadde ellers et annet påfallende historistisk trekk. Inngangspartiet var ofte omrammet av en parafrase over klassiske portaler. Enkelte ganger nøyaktig kopi av de klassiske portalene som prydet 1700- og 1800-tallets kjøpmannshus i Kristiansund, andre ganger manierte utgaver, ofte med litt komiske innslag. Maskinistforeningens lokale har for eksempel propell som utsmykking i tympanonfeltet.
De fleste av rekkehusene var formet over en felles lest. For å unngå konformitet valgte man en polykrom fargesetting der blå, røde, grønne og gule hus lå skulder ved skulder. Dette ga Kristiansund klengenavnet ”Fargeskrinet” eller ”Den polykrome by”.
I Kristiansund finnes også eksempler på markante offentlige byggverk fra gjenreisningsperioden, slik som Brannstasjonen, Rådhuset, Folkets hus, Dalabrekka skole, Norges bank, Biblioteket, og ikke minst Kirkelandets kirke av Odd-Kjeld Østby. Kirken, som ble bygget i 1963, markerte avsluttingen av gjenreisingsperioden, og var et av de første modernistiske kirkebygg i Norge. Den er en meget særpreget langkirke oppført i betong.
Lenke til kilde: NB!-registeret